...øsende regn, pøsende regn...

Det er ikke mange dagene helt uten regn vi har hatt hittil, dessverre. Det er ikke lett å finne på så mye om dagene når man vet at en eller annen gang i løpet av dagen kommer det en skikkelig skur eller sju. Om sola skinner når man står opp kan regne plaske ned etter frokost og ut på ettermiddagen kommer kanskje sola fram igjen.

I dag gikk jeg og jentene ut litt over ti. Det var varmt og sol. Vi skulle egentlig på SuperMums, men da vi kom ned til Juicebar var det igjen der og døra var låst. Vi kjøpte oss en is og satt på en benk i solsteika og spiste den, før vi tuslet opp på lekeplassen. Jentene klatret, sklei, husket og koste seg, jeg løp rundt med kameraet så det var ingen av oss som la merke til de svarte skyene som kom luskende før det plutselig begynte å dryppe.

Vi stilte oss under et tre og der sto vi i håp om at det skulle gi seg igjen ganske snart. Jeg hadde med regnejakker til oss alle fire, heldigvis. Etter en stund klarte ikke treet ta imot for alt vannet som plasket ned. Det virkelig sprutregnet! Vi ble stående der til det rant av oss, da innså jeg at det var like greit å gå hjem. Vi var våte til skinnet alle tre da vi kom oss i hus. Og så fort vi hadde fått skiftet skinte sola igjen ute.

Ben and Lauras wedding
Det er ikke alle dager det passer like bra at det regner, en av disse var lørdag 23. juni. Da var vi nemlig invitert i bryllup. Vi tok toget til Winchester, en reise på omtrent to timer inkludert buss til stasjonene og venting på toget. Vi kom fram i god tid, og fikk dermed tatt oss en liten tur i gågata og kjøpt oss en bolle. "Bolla" var egentlig et fint rundstykke med smeltet sukker på toppen.

Deretter gikk vi for å finne kirken. På vei dit startet regneværet. Vi hadde med oss regnejakker og regnetrekk til vogna, så vi holdt oss ganske tørre, selv om vannet plasket rundt oss. Vi ble møtt av Ben som ropte "Norway has arrived!" i det vi kom inn døra på kirken.

Vielsen var moderne og litt anderledes enn en vanlig norsk vielse. Brudeparet satt blandt annet på første rad i stedenfor oppe sammen med presten. Men en ting var ganske likt, første salmen som ble sunget var "Deg være ære", ja ikke på norsk selvfølgelig. Mesteparten av vielsen brukte vi, særlig Andreas, på å holde jentene i ro.

Vi fikk haike med Pete Barbour til selskapet. Han hadde GPS, så det skulle være ganske greit å finne fram. Etter og ha kjørt i halv times tid havnet vi på en liten gårdsvei opp til en øde bondegård, ingen ting som tydet på at det skulle være en bryllupsfest med 160 gjester i nærheten. Han fant fram telefonen og ringte kjæresten sin. Etter mye fram og tilbake fant han ut at postnummeret på veibeskrivelsen var feil og hadde ført oss langt avgårde i feil retning. Han fikk riktig postnummer og omsider kom vi oss i bryllup.

Siden det var et sommerbryllup skulle det være ute.
Tre partytelt uten vegger var slått opp på en stor gressplen. Stoler og bord sto utover gresset. Inne i et hus var det kjøkken, toaletter og en "peisestue" med to småsofaer.

Da vi kom var fotografen godt i gang med å ta bilder av brudeparet sammen med gjestene. Det gikk noen rundt og serverte te, brus og bittebitte små sandwicher.

Etter at fotografen var ferdig var det tid for å skjære opp kaka. Alle stilte seg opp for å ta bilde, kaken ble skjært og de små sandwishene som vi enda ikke hadde fått smakt på ble byttet ut med småkaker (ala julekaker) og engelsk fruktkake som viste seg å være bryllupskaka.

Ute hadde det virkelig startet å regne igjen ikke bare dryppe litt nå og da som det hadde gjort en stund. Vi fikk stå plass sammen med de mange andre inne i huset. Det var trangt om plassen under tak.

Ungene begynte etterhvert å bli sultene og slitene. Etterhvert lå de strødd rundt på gulvet rundt beina våre og lekte. Victoria fikk i seg to biter med fruktkake, noe som sier mest om hvor sulten hun var. ;)

Klokken seks dro brudeparet, etter å ha bli dusjet i regn og konfetti.

Snille Pete kjørte oss til stasjonen hvor vi fikk kjøpt oss mat og spist litt før toget kom. Uheldigvis glemte vi igjen regntrekket til vognen vår på toget. Vi fikk de til å ringe og si ifra, men det ble dessverre ikke funnet igjen. :( Så nå er vi uten regntrekk om dagen.
Andreas fikk ringt til produsenten av vogna i dag og bestilt nytt, så i løpet av neste uke "får" vi det.